Litt oppe i høyden ligger det...
i åsene mellom etruskerbyen Orvieto og middelalderbyen Todi. Vi har utsyn over en liten vidde og ellers et bølgende landskap. I syningom mot øst blåner fjellene.

Eldgammelt kulturlandskap brer seg og griper på enkelte steder inn i det nesten utilgjengelige. Det har våget seg nedover noen bratte hell der hvor flatene var for få. Oliventrærne klorer seg fast, men på et punkt tar det ville over, der hvor bare naturen selv kan ferdes og mennesket har måttet gi tapt for tyngdekraftens tvingende lov, for kratt og skog eller for fjellknausenes trassige ufruktbarhet.

Under bratthenget ligger Tiberndalen med den velkjente elven som strømmer inn i den oppdemmede Corbarasjøen før den slippes dryppevis fri på sin ferd mot Roma.

Her oppe er det mye luft å puste i og nok til å bære rovfuglenes vingespenn. Stillheten er stor og stjernehimmelen er vid. Her er jord til beite for buskapen og til grøde for kårfolk og tilreisende og vann for åker og eng, folk og fe.

En mild bris døyver sommerheten og store trekroner gir svalende skygge i middagstimene. Cikadene konserterer når sola står i zenit, sirissene tar over i skumringstimen. Mot svarte sommernetter som bakteppe, glitrer ildfluer som morild i vann.

Høsten er generøs som Amaltheias horn. Skogen disker storslått opp med sopp, vilt og kastanjer. Grøden sankes, vinen legges, oljen presses.

En lett frost steder planter og trær til hvile i vintermånedene. Geitene hviler og tygger seg gjennom vinterlyse dager og lange netter. De bærer på kjeet sitt og blir tyngre og langsommere for hver vinterdag som kommer og går.

Blomstrende mimosa, lemming og kjeing, sprenger vinterens grenser i februar, og så kommer våren. Den sitrer av liv, killingsprett og lammesprell, den renner over av melk, den lukter av første geitosten og av nypløyd mark, den lukter av spirende eng og vårvarm skog. Den er bunnløst grønn og engblomst og fruktblomst og ville orkideer glitrer i finstasen mot det grønne.